”Velkommen, velkommen. Er dere fremme?” Sånn lød første meldingen fra Camilla som satt i Tulkarem og ventet på besøk. Vi ventet lenge med å svare, i håp om at vi kunne si at vi hadde hatt problemer i sikkerhetskontrollen, men at vi nå var på vei til hotellet i Tel Aviv. Da vi innså at dette ikke trengte å få et heldig utfall, og at det i beste fall kom til å bli seint, begynte en lang og følelsesladet sms-korrespondanse:

Fra Merete: Har trøbbel på grensa. Har sittet her i to timer nå. Gir lyd om hvordan dette går…

Fra Camilla: Så kjipt. Håper du kommer deg gjennom snart.

Ettersom det alltid er vanskelig å komme gjennom sikkerhetskontrollen når du har vært i Palestina og visse andre arabiske land, har vi fått beskjed om å prøve å la være å fortelle den hele og fulle sannhet. Jeg fortalte om mine tre måneder i Israel med programmet til Kirkenes verdensråd, men sa også at jeg ikke kjente noen der.

M: Intet nytt her. Vi venter og venter. De tok meg i løgn og dermed fikk vi problemer. Nå vurderer de om vi får komme inn eller ikke. Dette er helt absurd og en forferdelig ekkel opplevelse. Gir lyd når vi vet noe.

C: Å nei, å nei. Hva er det med dette landet? Det er jo helt sjukt. Stakkars deg. Dette er jo alles mareritt, og jeg kan absolutt forestille meg hvor ille det må være og plutselig befinne seg på tynn is når man skal svare på spørsmål man har forberedt seg på og har vært engstelig for. Men dere må jo få komme in tilslutt. Hvis ikke er de jo helt sprø.

C: Jeg blir helt svett bare av å sitte her og vente, så jeg misunner dere ikke. Men dere må ikke la dem sende dere hjem. I verste fall må dere kontakte ambassaden.

Vi ventet og ventet. Jeg var stadig inne til nye avhør. Etter hvert inndro de passet til Helene, som allerede hadde fått stempel og var godkjent. 

M: Dette er helt forferdelig. Føler meg bitte-liten og helt avhengi av andres ”godhet”. Blir så sinnssykt skuffe, trist, sint og lei hvis vi ikke kommer inn. Fint hvis du kan skaffe og sende nr til ambassaden.

Vi snakket mye om at denne usikkerheten og utryggheten var realiteten for mange rundt om i verden. For palestinerne er dette hverdagen: de venter på kontrollposter og må stadig forklare seg til israelske soldater. Ofte vet de ikke hvorfor de blir stoppet eller hva som skal til for å bli ”godkjent” denne dagen. For asylsøkere verden over er usikkerheten, ventingen og frykten for utfall mer alvorlig og faktisk livstruende. Det verste som kunne skje oss var at vi ble sendt hjem til trygge og for oss, rettferdige Norge.

C: Fy søren så fælt dette er. Håper helene er sammen med deg. Gleder meg til å gi deg en stor klem på abu hosni house i morgen. Det må gå bra tilslutt.

M: Vi er sammen og det er en stor trøst! Vi synes synd på deg som er alene. Og vi gleder oss til en klem på a.h. house! Takk for nr. Vi ser an situasjonen.

Klokka passerte midnatt. Vi kom til Ben Gurion halv syv.  Det begynte å bli lenge siden vi hadde spist noe og da en dame tilbød oss kaffe og en sjokolade croissant, synes vi hun var umåtelig snill. Vi minte hverandre på Stockholm-syndromet.       

M: Fortsatt intet nytt. Lurer på om de driver utmattelsesteknikk! Gå og legg deg, så våkner du til melding i morgen. Forhåpentligvis hyggelig! Men må innrømme at det ikke er spes optimistisk her nå…

C: Men de kan vel ikke sende dere hjem. Jeg får veldig lyst til å kaste stein på noen. Utmattelsesteknikk er de gode på. Kan jeg ringe fra telefonen vår her eller gjør det ting verre tror du?

M: Nå har de flyttet oss til et annet rom. Vi trodde noe skulle skje, men nei. Mer venting! Vi ringer med en gang vi vet noe.

C: Jeg blir så forbanna på dette møkkalandet. Sees i morgen. Det må vi.

Nå var vi nesten likegyldige til utfallet. Vi var dødstrøtte, utrolig slitne og helt føcka i følelsene. Etter et siste avhør ble vi begge kalt inn for å ta bilde og fingeravtrykk. Da trodde jeg faktisk i min naivitet at vi skulle få komme inn. At de skulle si at de hadde full kontroll på oss, vi kunne ikke finne på noe dumt, men at vi fikk komme inn. Sånn gikk det ikke. På de harde benkene vi hadde tilbrakt de siste åtte timene fikk vi beskjeden: ”You are denied entry to Israel”. Vi kunne ikke tro det!

M: Kjære, kjære camilla. Intet godt nytt herfra. Vi ble nektet adgang. Jeg får ikke ringt deg, kommer ikke gjennom. Prøver senere.

C: Jeg er tom for ord. Rasende og utrolig trist. Skulle ønske jeg kunne være med dere hjem. Dette hadde jeg virkelig aldri trodd. Vi snakkes i morgen.

M: Jeg gråter og banner om hverandre. Også tom for ord. Nå har de gått gjennom all bagasjen. Setter oss på første fly tilbake til london. Du må hilse alle jeg så veldig, veldig gjerne ville se. Særlig suzan. Dette er for jævelig. Og du er alene! Vi skulle vært sammen nå! Snakkes. Stor klem fra oss.

Det skulle vise seg å bli enda mer absurd. Etter en times gjennomgang av all bagasjen vår ble vi tatt med til noe de kalte immigration hotell. Det var et fengsel. Vi ble møtt med ”guantanamo-gjerder” utenfor, måtte sette igjen all bagasjen vår i et separat rom, ikke engang håndbagasjen fikk vi ta med oss. Vi holdt på å få sjokk da de åpnet døra til rommet: tre køyesenger med slitte plastikkmadrasser, brukte engangslaken og møkkete ulltepper på sengene og gulvet, matrester på bordet, smuler og møkk på gulvet, toalettlokket var ødelagt og det var urin på setet, en ekkel vask med et enda eklere håndkle. Vi kunne ikke selv slå av og på det grelle lyset i rommet, det forble opplyst.  Vi fikk beskjed om at de ville komme og hente oss om noen timer for å kjøre oss til flyplassen. Så smalt de den tunge jerndøra igjen. Vi var for oppbrakte til å sove. I og med at vi ikke hadde klokke eller mobiler, ante vi ikke hva klokka var.

M: Vi har hatt en helt absurd natt i fengsel. To snille norske jenter, pliktoppfyllende lærere, behandlet som fanger. Nå er vi på flyplassen igjen. Mer venting før vi sitter på flyet. Gleder oss til det nå. Dette er jævelig!

C: I fengsel???! De er gale. Dette må være det nærmeste vi kommer til å forstå hvordan det er å være en uskyldig palestiner som bare ønsker å leve et vanlig liv, men som likevel behandles som terrorist. Jeg er så utrolig lei meg for at dere har måttet gå gjennom alt dette, og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne dra hjem sammen med dere nå. Jeg er utslitt selv, og kan jo bare forestille meg hvordan dere har det.

Tre vakter fulgte oss om bord i flyet. Først da fikk vi tilbake passene våre og følte oss ikke lengre som fanger eller terrorister. Flyturen gikk med til å fordøye noen av inntrykkene og følelsene. Dem var det mange av. I det flyet lettet skulle vi vært på vei til Vestbredden for å se igjen alt og alle jeg er så glade i og som jeg gledet meg til å se igjen og ville vise Helene.

På mellomlandingen i London kom foreløpig siste melding fra Camilla:

Nå er vi i shufa. Alle barna til susan hadde pynta seg og kom løpende da de så oss for å møte deg. Alle er så skuffa at det er helt vondt å se på. Susan er på gråten. De synes synd på deg og skjønner ingenting. 

Det blir enda vanskeligere å like dette landet etter en sånn opplevelse. Jeg vet ikke hva som skal til for eventuelt å få visum for å komme inn ved en senere anledning. Men jeg kommer til å prøve.

I bakgrunnen skimtes huset bak porter og gjerder.

Vi kjører gjennom landsbyen Shweiki. Mauwya, taxi sjåføren vår som er fra denne landsbyen, peker på et hus så vidt synlig bak tre store porter og et gjerde. Et hus er stengt ute fra resten av landsbyen pga muren. Det pleide å bo en storfamilie her. Da muren ble bygget ble huset isolert fra resten av landsbyen og ligger nå som eneste hus utenfor muren. For å komme seg til og fra resten av landsbyen og nærliggende Tulkarem, er familien avhengi av soldatene som kommer og låser opp en port. Det gjør de to ganger om dagen. Dette ble for vanskelig for foreldrene å tilpasse seg. De leier nå et hus ca 200 meter lenger ned i veien, men på ”riktig” side av muren. Her kan de komme og gå som de vil. Men familien er opptatt av å ikke gi opp kampen, de vet at hvis alle flytter ut, vil hus og eiendom gå tapt for alltid, derfor blir en del av familien boende.

Porten skal bli åpnet hver morgen kl. 07.00. Den morgenen vi er der for å ta bilder kommer vi litt før syv. Vi venter og venter. 6 minutter over syv tenker jeg at hvis jeg stod og ventet på bussen i Oslo ville jeg blitt irritert om den kom 6 minutter for seint. Etter nye 20 minutter begynner jeg å bli utålmodig, men må ta meg i det. Det er ikke jeg som skal bli utålmodig, på andre siden av muren står to som skal på skole og jobb. Og de står her hver dag. Jeepen med soldatene kommer 07.57, nesten en time forsinket. Og det er ikke uvanlig, ofte kommer den enda seinere. Moren forteller om en natt da de pga sykdom trengte å dra inn til Tulkarem. De ringte DCO, men det tok to timer før de kom og åpnet gaten.

Vi får høre at sønnen som går på skolen og jenta som studerer ofte kommer for seint til første time. Familien kan ikke frakte noe til huset sitt med bil, hvis noe tungt skal bringes bruker de esel. Familiemedlemmene venter i all slags vær, soldatene tar ikke hensyn til regn eller er kulde. Det er ingen utenom den helt nærmeste familien som kan komme på besøk. Klokken to på ettermiddagen skal soldatene igjen komme og låse opp porten. Da må man ha gjort seg ferdig med det man vil gjøre utenfor huset, det være seg skole eller universitet, handling, sosial kontakt og alt det andre vi gjør utenfor husets fire vegger. Jeg kan ikke annet enn å sammenlikne dette med å bo i et fengsel. Om bare muren i det minste hadde gått på den grønne linjen…

På vei til skole og universitet, men avhengi av soldatene.

Hver fredag står svartkledde kvinner i en rundkjøring i Jerusalem. De protesterer mot okkupasjonen av Palestina.

Women in Black ble startet av kvinnelige israelske fredsaktivister i Jerusalem. Kvinnene ville markere sin motstand mot okkupasjonen på en stille, men effektfull måte. Effektfull i så måte at mange så dem. Hver fredag siden 1988 (starten på den første intifadaen) har Women in Black demonstrert mot okkupasjonen, en time på samme sted til samme tid hver uke. Dette er en enkel form for protest som alle kan klare, man kan ta med barna og det skal ikke være verken roping eller marsjering. De har stått der i regn og vind, sol og varme hver fredag alle disse årene, mange tusen har kjørt forbi, sett og reagert. De inviterer alle som vil til å komme og stå der sammen med dem.

En av fridagene mine tilbrakte jeg i Jerusalem, eller Al Quids som det heter på arabisk, og da var jeg med Women in Black; Vi møter opp rett før kl. ett på formiddagen, velger oss en plakat formet som en svart hånd med påskriften ”Stopp okkupasjonen”, enten på hebraisk, arabisk eller engelsk. Så stiller vi oss godt synlige og står der i en time. Biler og syklister som kjører forbi og fotgjengere som går gjennom rundkjøringen, reagerer på forskjellige måter. Damene som står her hver fredag har lært seg forskjellen på sint tuting og vennlig og oppmuntrende tuting fra bilene. Noen bruker tommelen og viser sin støtte eller sin avsky, andre igjen roper. Dagen etter skytingen og drapene på den religiøse jødiske skolen Mercaz Harav i Al Quids, fikk de ikke overraskende spesielt mye negativ oppmerksomhet. Det ble kastet egg og tomater og skjellsordene haglet. Etter hvert har demonstrasjonen spredt seg til andre byer og andre land, også til Norge. Tanken er at Women in Black skal stå foran Strotinget hver første lørdag i måneden. For mer info om Women in Black, se hjemmesiden: http://coalitionofwomen.org/home/english/organizations/women_in_black 

Rett utenfor Tulkarem ligger landsbyen Jubarah. Den har i overkant av 300 innbyggere. I 2005 ble muren ferdigbygd her, og siden da har landsbyen vært helt isolert fra områdene rundt. Jubarah ligger mellom muren og grensen til Israel, fullstendig utestengt fra resten av Vestbredden. I denne landsbyen bor det mer enn 90 skoleelever i forskjellige aldere. For dem betyr muren og isolasjonen at de må gjennom et check point hver gang de skal til og fra skolene. Skolene ligger ikke så langt unna, men når man risikere å stå flere timer på check point må man beregne god tid hvis man skal komme tidsnok.

I 2006 førte protester mot muren til at Israel ”tilbød” å flytte muren. På et møte med aksjonister og innbyggerne i landsbyen diskuterte man forslaget. Man var enige om at den alternative ruten ville gjøre det mye lettere for skoleelever å komme seg til skolen, for da ville landsbyen ligge innenfor muren, på samme side som skolene i de nærliggende landsbyene Ar Ras og Kafr Sur. Den alternative ruten ville samtidig totalt isolerer innbyggerne fra jordene deres vest for landsbyen. Dette ville fjerne grunnlaget for den viktigste inntektskilden for innbyggerne her. Uansett hvilken vei muren tok ville den få katastrofale følger for Jubarah, små forandringer i murens rute vil ikke forandre dette faktum.

Som en følge av at muren ble gående som den opprinnelig ble oppført, søkte innbyggerne i Jubarah om tillatelse til å bygge en skole for de minste ungene slik at de ikke trenger å ta bussen gjennom check point hver morgen. Ettersom landsbyen etter Oslo-avtalen ligger i område C, der israelske myndigheter har full kontroll, ble de nektet tillatelse. På tross av dette satte de i gang å bygge en skole. Men i Palestina gjelder ikke ordtaket ”lettere med tilgivelse enn tillatelse”. Skolen ble rivningstruet. Nå står den der, halvferdig. Hvis de bygger mer på den vil den bli revet med en gang. Det ser ut til at det kunne blitt en flott skole for de minste ungene, 1 – 4 klasse. Vi blir forklart at det skulle vært lekeplass foran skolen og ballbaner på siden. Noen hundre meter unna det påbegynte skolebygget ser vi muren, eller gjerdet som det er her. Fordi skolen ligger for nærme dette gjerdet utgjør skolen altså en sikkerhetstrussel for Israel. Fortsatt må små og store elever busses gjennom check pointer med soldater som står med hjelmer, skuddsikre vester og store gevær. En pappa i landsbyen spør oss: ”Hvordan kan jeg lære barna mine at Israel vil ha fred når det er dette de ser hver morgen?”

For tiden venter innbyggerne spent mens en israelsk advokat jobber med saken. Det er et bittelite håp om at de fortsatt kan få skole for de minste ungene i Jubarah.

Kartutsnittet viser et område nordvest på Vestbredden, rett sør for byen Tulkarem. Den grønne linjen viser grensen mellom Israel og Palestina før okkupasjonen i 1967. De røde sirklene markerer permanente check pointer. Den røde linjen viser muren. Den stiplede svarte streken viser alternativ rute for muren.  

Farouq og Jan Otto foran den rivningstruede skolen i Jubarah.

                                                                                              Like nedenfor skolen ser vi muren, eller sikkerhetsgjerdet som isolerer innbyggerne i Jubarah fra resten av nabolandsbyene.

I dag har nok et hus blitt ødelagt i Palestina, nok en familie har mistet hjemmet sitt og enda et liv har gått tapt. Vi kom til landsbyen litt over en time etter at de israelske soldatene hadde trukket seg ut.

Saida er en landsby med 3000 innbyggerer nordvest på Vestbredden. Den ligger flott til på en høyde med utsikt i alle himmelretningene. Blant annet ser man utover Israel og på en god dag ser man til Middelhavet. Nettopp denne beliggenheten har gjort at landsbyen var et viktig sted under den andre intifadaen som startet i 2000. Det var et fint sted å gjemme seg, man hadde god oversikt når israelerne kom om natten. Dette ble israelerne oppmerksom på, og landsbyen fikk derfor hard medfart. Tidligere er fem hus ødelagt her, 35 av innbyggerne sitter i fengsel og 27 personer er drept her som følge av militæraksjoner siden år 2000.

Halv fem gjør en kvinne seg klar til morgenbønnen. Da hører hun soldater utenfor som roper over høytalere at de som er i huset må komme ut. Hun skjønner ikke at det gjelder hennes hus før hun får en telefon fra broren som bor i nabohuset. Kvinnen vekker mannen og to barn, de går ut i gata. Mannen blir tatt til side og må kle av seg før han går mot soldatene, han blir bakbundet, får bind for øynene og blir fraktet bort. Kona og barna blir tatt med til et nabohus. Inne i huset er det fortsatt en igjen. Han bor i underetasjen av huset, er medlem av Islamic Jihad[1] og har vært etterlyst av israelsk militær i over et år. Han har sagt til familien at han vil bli i huset til han slipper unna eller dør. Saleh Karkori var 27 år gammel, fra nabolandsbyen Atil. Han har sittet i fengsel i fem år, og har vært etterlyst nesten helt siden han ble løslatt for et år siden. Få har visst hvor han har bodd, i dag morges viste det seg altså det var her han skjulte seg.

IDF (Israelsk Defence Force) har snikskyttere plassert på hustakene rundt det aktuelle huset. De skyter og skuddene besvares fra mannen i huset. Klokken 06.30 stilner skuddene fra huset. Saleh Karkori er drept. Når IDF er helt sikre på at han er død lar de gravmaskiner og trykklufts slaghamre gå løs på huset. Den ene halvdelen av huset blir helt jevnet med jorden. Liket blir liggende i ruinene. Med en gang IDF trekker seg ut av landsbyen samler det seg hundrevis av innbyggere i og rundt det som er igjen av huset. Liket blir fraktet bort i sykebil. Det er bare noen timer til det blir begravelse. Noen begynner etter hvert å lete etter bruklige ting i det sammenraste huset.

Det hele oppleves veldig uvirkelig. En ung mann ble drept på dette stedet bare noen få timer før. Folkemengden er uvanlig rolig. Kvinnene samles på verandaer rundt og i små grupper utenfor omkringliggende hus. Menn og barn går målløst rundt i ruinene. For meg blir det et sterkt møte med kona i huset. Hun gjenforteller i korte trekk det som har skjedd, vi stiller noen spørsmål gjennom token vår, en fredsaktivist fra B’Tselem[2], før vi trykker hendene hennes for å vise vår medfølelse. Jeg vet ikke om det er vanlig å gråte åpenlyst her, derfor kjemper jeg mot tårene. Men det ser ut som om kvinnen jeg holder hender med også gjør det. 

I ruinene ser jeg tepperester, en sitronpresse, en dør, rester av plastikkstoler, en del av et rekkverk og et bilde. Noens liv ligger i ruiner, noens hus har akkurat blitt ødelagt når vi kjører nedover de bratte og trange gatene fra Saida.

Beskjeden er at bussen går fra ”Womens Union House” kl. 0730. Vi er der i god tid, men det tar nesten tre kvarter før bussen ruller ut av Tulkarems hullete gater. De fire check pointene vi skal igjennom på de 50km til Ramallah går greit i dag. Soldatene går gjennom bussen og sjekker alle identitetskortene, men så får vi kjøre videre. Når vi kommer til Ramallah går vi først opp på det lokale kontoret de har her i byen. Her legges siste hånd på plakater og bannere. Stemningen er fnisete og litt spent blant kvinnene og jentene vi er sammen med. De viser stolt fram plakatene de har laget og oversetter hva det står. Noen handler om situasjonen i Gaza, noen om okkupasjonen generelt og andre om kvinners stilling.

Vi går fra kontoret og ut i sentrum. Der har det nå samlet seg overraskende mange kvinner, vi er flere hundre nå. De aller fleste med hijab og godt tildekket. Det er musikk og masse liv. Små og store palestinske flagg fyller plassen. Toget går en runde i byen, tilbake til sentrum der det er appeller, sang og dans. Vi får oversatt noe av det som blir sagt. Det handler om Gaza og hvor sterke palestinske kvinner er og må være. Tilslutt går toget opp til minnesmerke for Yassir Arafat. Der klemmer vi oss inn i et lite ”glasshus” der kvinneforeningen har lagt ned krans på graven hans. Fra den åpne plassen ved minnesmerke løser folkemengden seg opp. Den internasjonale kvinne dagen 2008 er over for vårt vedkommende. Etter lunsj og litt handling setter vi oss på bussen og vender hjem til Tulkarem. Jeg er stolt over å være kvinne og jeg er stolt over å ha fått feiret sammen med disse flotte kvinnene.

Ved minnesmerket til Yassir Arafat.

Vi hadde en fantastisk morgen i dag, og det føles jo litt rart når man tar situasjonen i betraktning. Vi dro hjemmefra litt over fem for å observere en landbruksport. Da vi kom dit vinket en av soldatene oss over og fortalte at porten ikke kom til å åpne i det hele tatt i dag, som en reaksjon på det som har skjedd i Jerusalem. Vi fortalte det videre til bøndene, som ikke virket veldig overrasket. Isteden for å dra tilbake til landsbyen med en gang, tente de bål og lagde te i god norsk tur stil. Klokken var litt over seks, vi fikk varm te og en god prat med bøndene, dog med noe begrenset vokabular. På vei tilbake fikk vi sitte på med eselet, stor stas for en norsk byjente! Da vi stod ved hovedveien og ventet på en buss tilbake til Tulkarem, vinket en mann på oss og ville at vi skulle besøke han. Vi ble sittende sammen med han og kona i en hyggelig hage og drikke te og kaffe, spise fersk frukt og snakke. En veldig begrenset samtale som foregikk litt på arabisk, litt på engelsk og litt med hendene. Det skal i alle fall ikke stå på gjestfriheten her. På tross av den vanskelig situasjonen er de imøtekommende og gavemilde. Med tanke på alt som foregår ble det likevel en veldig hyggelig morgen. Rar, men hyggelig.

Soloppgang over Deir al Ghasun. Vi venter på at porten skal åpne.

Vi får beskjed om at porten ikke kommer til å åpne i dag.

Teen blir laget over bålet.  

På besøk hos gjestfrie palestinere.

Vi var der i dag morges også. En nydelig dag, med soloppgang over flotte palestinske fjellsider og sletter, blomster, oliven- og mandeltrær og fuglesang. Alt går som det skal og når porten stenges klokka syv går vi hjem og tar oss en liten før-frokost hvil.

Noen timer senere ringer telefonen. Det er en av våre kontakter som vi at vi skal vite at det er en liten demonstrasjon ved nettopp denne jordbruksporten i formiddag. Det gjelder alle de bøndene som ikke får tillatelse. Vi drar for å vise vår støtte og solidaritet.

Ved Deir al Ghasun samler det seg etterhvert nesten 20 bønder. Vi kommer dit sammen med Abdul Karim Saadi, en palestiner som jobber for den israelske fredsorganisasjonen B’Tselem. Han nyter stor respekt for sitt grundige arbeid og sine gode rapporter. Vi blir fortalt at Israelske “civil administration”, som utsteder tillatelsene, skal komme. Forventningene er store. Abdul Karim Saadi intervjuer flere av bøndene mens vi venter, innimellom oversetter han for oss. Vi venter og venter. Etter nesten to timer blir vi fortalt at de ikke kommer likevel.

Historiene vi får høre er ikke unike, men de gjør ikke mindre inntrykk av den grunn. Litt bakgrunnsinfo: Landsbyen Deir al Ghasun ligger nærme den grønne linjen, grensene fra før 1967. Etter at muren ble satt opp i 2003 havnet jorda til bøndene på den ”israelske siden” av muren, mens landsbyen ligger på ”palestinsk siden”. For å komme over til jorda som familien har dyrket i flere tiår, må bøndene nå komme til visse tider når porten er åpen, vise tillatelser, vise fram verktøy og utstyr og ofte gjennom en metalldetektor. De bøndene som nå demonstrerer har ikke fått fornyet sin tillatelse.

Det er mange historier. For en bonde gikk hans to-årige tillatelse ut 3.novemer 2007. Han søkte etter ny tillatelse for seg og sin kone. Han hørte ikke noe og i midten av februar søkte han igjen, men han har fortsatt ikke hørt noe. Familien har 10,5 dunum (1 dunum = 1000m²) som han nå ikke får jobbet på.

En annen bonde, bare 24 år gammel, forteller om sin tillatelse som gikk ut på dato i desember i fjor. Han har søkt flere ganger, sist gikk han personlig til “civil administration”. Der fikk han til svar at han hadde falske papirer. Problemet var at han ikke fikk svar på om de mente at den gamle tillatelsen var falsk, søknaden hans, identifikasjonspapirene hans eller eiendomspapirene. Jeg tenker at han må ha følt det som hovedpersonen i Kafkas Prosessen.

En tredje bonde er Samer Ghanam. Han og familien eier 16 dunum med veksthus og 75 dunum med oliven og mandeltrær. Han sier han har sneket seg inn på området flere ganger for å jobbe, men det er ingen varig løsning. Tillatelsen hans gikk ut i november, han har søkt seks ganger siden da, sist denne uka. Da møtte han opp personlig for å levere alle papirene. Det hjalp ikke. Han får ikke noe svar.

Med alle disse historiene nedskrevet går vi til Rådhuset og får møte rådmannen og en av saksbehandlerne. For å prøve å gjøre en lang og byråkratisk historie kort, er det sånn at søknadene skal leveres inn til rådmannens kontor. Derfra skal de leveres videre til palestinske DCO som igjen leverer de videre til israelske DCO for å få de godkjente. Det kan ikke sies å være noe samarbeid her. Palestinske DCO skulle nok gjerne likt å si at de har mer makt, i realiteten har de ikke noe de skulle ha sagt. I tillegg trenerer det israelske kontoret prosessen ved å stadig komme med nye ting som skal fylles ut eller finne på nye ting som skulle vært påført fra saksbehandlerne i ”kommunen”. Søknadene blir sendt fram og tilbake. 800 bønder i dette området har jorder på den andre siden av muren. Vi får vite at 200 bønder for øyeblikket venter på svar på sine søknader. Det er mange mål med udyrket jord.

Vi kommer ikke så mye lengre denne flotte dagen i mars. Men vi vet at vår mann i B’Tselem kommer til å følge opp historien og vi håper at det kan bli fortgang på sakene når det kommer påtrykk fra israelerne selv, som han samarbeider med.

For mange høres dette for utrolig ut til å være sant. ”Det må være mer til historien enn det vi hører”. Det er dessverre ikke det.

Vi ventet og ventet. Det tror jeg palestinerne er vandt til.

Abdul Karim Saadi intervjuer og noterer for den israelske fredsorganisasjonen B’Tselem.

I dag startet dagen tidlig: det er UNOCHA uke. Det betyr at vi hele uka skal overvåke spesielt en jordbruksport utenfor Tulkarem for FNs Office for Coordination of Hunaniterian Affairs. Vi drar hjemmefra kvart over fem om morgenen, tar taxi et stykke og går det siste kvarteret. Det kan nok være en fin anledning til å se solen stige opp over de flott palestinske fjellsidene, i dag er det grått og til dels harde regnbyger.

Bøndene ved porten bor i landsbyen på den ene siden av muren, og har jordene sine på den andre siden. Israel mente i 2003 at muren skulle gå her av sikkerhetsmessige årsaker. På dette stedet er muren faktisk ”bare” et gjerde, riktignok et gjerde med ca tre meter sikkerhets sone på hver side, overvåkningskameraer, piggtråd på toppen og altså her en port der bønder med traktorer og esler kan passere. Nok en gang må jeg minne om at muren her går langt inne på palestinsk jord, innenfor den grønne linjen. Bøndene som skal til jorda si må først og fremst ha en tillatelse. Den får de, kanskje, ved å søke ”civil administration”, et israelsk kontor. Det har variert hvor vanskelig det har vært å få slike tillatelser. Vi har blitt fortalt at israelerne i begynnelsen delte de ut relativt greit, nå hører vi historier der bare en i familien får tillatelse til å passere porten, og det er gjerne den eldste eller den som er dårlig til beins. De verste historiene forteller at det er en blind eller handikappet person som får tillatelsen.

Når vi kommer om morgenen er det ofte allerede noen som står og venter. Da er klokken kvart på seks og det er fortsatt ganske mørkt. Gjennom mørket ser vi plutselig lysene fra en bil; det er et israelsk militærkjøretøy som kommer. De skal, og har gjort så langt, åpne porten klokken seks. Så står vi der og teller og skriver ned antall kvinner, menn, traktorer, tilhengere, esler og annet som passerer. Ved å gjøre oss synlige for IDF (Israel Defense Forces) som kontrollerer porten sier bøndene at soldatene er litt raskere med å åpne porten og kanskje til og med raskere med å sjekke papirer og slippe bøndene igjennom. Vi håper det stemmer. Bøndene må nå vise fram tillatelsen sin og ofte må de gjennom en metalldetektor. Og nok en gang: dette er ikke en grenseovergang. Det er veien mellom landsbyen og jordene til bønder som jobber på sine oliventrær og mandeltrær for å forsørge familien. 

Bøndene står i kø for å vise legitimasjon og tillatelser og for å komme inn til metalldetektoren.

Guillaume sitter i det lille regnskuret som Røde Kors har kjempet for å få sette opp. Det bedrer forholdene litt for bønder som venter på at porten skal åpnes når regnet høljer ned.